Hvil i fred, Andrè

" Gud plukker de beste blomstene først. " 

Himmelen har fått en ny engel - Andrè. Revet bort fra oss på en tragisk og vond måte. Du ble ikke 22 år engang, men hadde alikevel levd et innholdsrikt liv. Du var en flott gutt, med mye godt i deg og med en enorm viljestyrke. Det er langt i fra alle som kunne klart det du har gjort opp igjennom. Jeg er stolt og glad for at jeg fikk bli kjent med deg. Jeg håper og tror du er på et bedre sted nå, uten smerte og bekymringer. Vi sees ♥ 

01.11.1992 - 16.04.2014. 

What dosent kill you

.. fucks you up, mentally. Det gjør deg sikkert sterk også. 

I skrivende stund vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er innlagt på psykiatrisk til utredning, men ønsker og skrive meg ut. Skriver jeg meg ut, får jeg ikke denne sjansen igjen - og vil mest sannsynelig fortsette med akkutte innleggelser i hytt og gæver, fordi ting blir vanskelig, uten å helt vite hvorfor. Dette er min sjanse. Jeg må ta den, jeg må ville ta i mot hjelp - hvis ikke går det ikke. 

Idag sluttet jeg på medisiner, og merker at dette blir en søvnløs natt. Jeg har gått på et anti psykotikum ( eller hvordan det skrives.) i mange år nå - og klarer ikke sovne uten. Uten søvn utløser jeg en psykoselignende tilstand, og begynner og se ting. Merklige ting som muligens ikke er så lett for folk flest og sette seg inn i, men det er jævlig for meg der og da. Jeg blir redd, fortvilet og satt ut, og aner ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre. Det skal sies at dette ikke skjer ved en natt uten søvn, men ved gjentagende netter - som jeg nå har i vente. 

Jeg har fått høre tidligere at jeg ikke kan klare og være våken i tre døgn uten "hjelp." Hva personene som har sagt dette menes med hjelp vet jeg ikke hundre prosent, men går ut i fra at de mener speed og lignende. Det er ikke tilfelle i alle fall. Jeg har blitt avhengi av medisinene mine, som tas på kveldene for å sovne, og uten dem blir det veldig veldig vanskelig og sovne. Jeg prøver, og prøver - i flere timer. Alt fra rolig musikk, film, mørkt rom, lesing osv - uten hell. Jeg vil jo selvfølgelig sovne, for jeg kan sverge på at dagen etter ikke blir artig. Det føles som en blanding av og være fyllesjuk og deprimert - blandet inn i hverandre og jeg blir gående rundt som en zombie og irritere meg over alt og gråte av alt. 

På den lyse siden, så tror jeg at det kan være en trøst og være innlagt når jeg får det slik. Da har jeg noen rundt meg i alle fall.. 


// foto - privat. 

Psykiatrisk innleggelse

" Hvorfor gidder du å være lagt inn? " er et spørsmål jeg har fått av noen uvitende mennesker. Hvorfor jeg gidder? Hva er det for et spørsmål? Det handler ikke om å gidde - det handler om å trenge det. Jeg trenger det for og klare hverdagen min utenfor sykehuset. Denne gangen er jeg planlagt innlagt på en utredningsseksjon for unge. Jeg har ventet på denne sjansen utrolig lenge - og med over hundre akutte innleggelser bak meg skal det være godt å få en forklaring på hvorfor ting er som de er, og deretter få ritkig hjelp i forhold til hva jeg sliter med. 

Hvorfor gidder jeg.. Det var ingen som spurte meg om dette når jeg lå innlagt på intensivavdelingen på Drammen sykehus med motgift i både hender og føtter etter en overdose som kunne gjort slutt på livet mitt - da lurte ingen på hvorfor jeg ble lagt inn på psykiatrisk. Da var det liksom normalt, men jeg tenker at det er bedre å ta i mot den hjelpen jeg kan få FØR ting går så langt som det gjorde den gangen. Og det har jeg gjort nå. Akkurat nå går ting helt greit og det gjør at jeg har lettere for å ta i mot hjelp. Når jeg har det veldig vanskelig, får jeg det ofte for meg at jeg ikke har behov for hjelp, og da er det umulig og hjelpe meg. Det går ikke å hjelpe en person som ikke ønsker det i det hele tatt.

Jeg har fra før av diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse - også kjent som borderline personality dissorder.

Den impulsive typen kjennetegnes ofte med tendenser til å handle impulsivt uten hensyn til konsekvenser både i forhold til vold, rus og - tro det eller ei, shopping. Kranglete oppførsel når impulsive handlinger blir kritisert, lav terskel for sinneutbrudd og vold og ustabilt og lunefult humør. Borderline typen kjennetegnes derimot med forstyrrelser rundt selvbilde, mål og indre verdier, overdreven innsats for å ikke bli forlatt, tilbakevendene trusler eller handlinger angående selvskading og en kronisk følelse av tomhet. 

Jeg har tydelighvis en kryssning av disse to, og kjenner meg igjen i mye. Impulsive handlinger i forhold til blant annet sex, rus og vold har skapt problemer for meg tidligere, og jeg sitter nå med over hundre tusen kroner i inkasso pågrunn av nettshopping av forskjellig slag. Jeg kan lett bli kranglete hvis noen kritiserer mine valg, og jeg har en lavere terskel for sinneutbrudd og voldshandlinger enn mange andre. Jeg har veldig lavt selvbilde, og føler at jeg er verdt lite - er redd for å bli forlatt og har drevet med selvskading i veldig mange år. 

Spørsmålet er bare - er dette kun slik jeg er? Har legen satt feil diagnose? Det finner jeg ut under mitt opphold her på Utredning for unge ved Lier psykiatriske sykehus. Jeg er for første gang virkelig åpen for å ta i mot hjelp, og får å bli frisk nok til å komme meg ut i fast jobb og begynne å leve. Bildet under viser forresten den fine utsikten fra rommet mitt her på sykehuset. 


// Foto - privat. 

Har du en historie du vil dele angående psykiatriske innleggelser? Jeg starter med leserhistorier her på bloggen. Send mail til marita-christine@live.no merket LESERHISTORIE.  

Selvskading - min historie.

Jeg husker fortsatt første gang jeg skadet meg - som elleve åring, på rommet mitt. Jeg var så frustrert, så lei meg og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Ting var vanskelig, og barnevernet var i bildet, noe jeg syntes var helt grusomt. Jeg knuste et bilde, og rispet opp armen min med glasset. Den rusen, den følelsen av og flytte smerten. Det var så godt.. Jeg fortsatte smått med dette de neste årene, når det ble for mye for meg, men visste nok ikke at dette skulle bli et så stort problem som det senere viste seg å bli.. 

Jeg flyttet i fosterhjem i 2006, og selvskadingen begynte for allvor. Fosterfamilien min var ikke som jeg hadde trodd - tvert i mot. De var kalde, og hakket ned på alt jeg gjorde eller sa. Jeg var ikke god nok. Kuttene ble dypere, og det ble etterhvert den eneste måten jeg klarte og få ut følelser på. Jeg klarte ikke å gråte, jeg klarte ikke å skrike - men å flytte smerten til det ytre, det klarte jeg. Etter noen år i fosterhjem flyttet jeg til en instutisjon. Selvskadingen fortsatte, men ikke så ofte i form av å kutte meg på armer eller ben - men i form av illegale rusmidler, alkohol, slåing i veggen med både hode og hender. Jeg følte meg faktisk flink - som ikke kuttet meg lenger, fordi jeg følte ikke at narkotika, alkohol eller slåing i vegger var selvskading, men det var det - på en annen måte. Knokene på høyre hånden min er ødelagte. De er knust, på grunn av slåing i veggen. 

Etter en god stund flyttet jeg til en annen instutisjon, der jeg sluttet og ruse meg. Jeg gikk tilbake til å kutte meg igjen, denne gangen enda dypere og oftere. Det ga meg en slags rus. Det ga meg en slags avhengihet. Jeg klarte ikke tanken på å ikke få skadet meg igjen. Jeg ville, jeg skulle.. Jeg måtte. Rusen hadde også gitt meg relativt sterke psykiske plager, som sosial angst og depresjon - og på grunn av det var jeg ofte inn og ut av psykistriske sykehus fra jeg var 16 år. Jeg sluttet å skade meg for 2 år siden, men har hatt noen tilbakefall.

En liten ting jeg virkelig ønsker at de som er fæle til å slenge med leppa angående selvksading skal vite - det er ikke for oppmerksomhet, det er ikke fordi vi synes det er gøy. Det er noe innvendig, som gjør så vondt at en ikke klarer å sette ord på det, og ikke klarer å få utløp for følelsene - at og kutte seg i armen, brenne seg eller slå hodet i veggen så hardt at en besvimer er den eneste måten og få det vekk - bare for en liten stund.. Så,vær så snill - tenk før dere snakker. Det er så mange som sliter med det, selvom dere kanskje ikke ser det. 


//Foto - Privat. 

Har du en historie du vil dele angående selvskading? Jeg starter med leserhistorier her på bloggen. Send mail til marita-christine@live.no merket LESERHISTORIE.  

Om bloggen

Hei. Mitt navn er Marita Christine. Jeg fyller 21 år i slutten av Mai, og bor for tiden på Tofte i Hurum. 

På denne bloggen vil det komme litt forskjellig, men hovedsakelig blir det erfaringer jeg selv har fra blant annet barnevern, rusmisbruk og psykiatrien + andre temaer som opptar meg, og betyr mye for meg. Jeg føler det kommer til å bli veldig annerledes enn en typisk blogg i disse dager, hvor det meste handler om fine klær, masse penger og sminke. Det er rett og slett ikke meg og blogge om slike ting.

Mitt mål med bloggen er å kunne hjelpe andre som er i de situasjonene jeg skriver om, eller kan relatere seg til det på en eller annen måte, og ta lærdom av hva jeg skriver. Nå som jeg har blitt voksen, og sluttet og ruse meg for eksempel kan jeg skrive om det på en måte både unge og eldre vil forstå, uten at det blir for mye "pep talk." Jeg kan skrive om både de gode og de vonde opplevelsene med ting, for som regel er det alltid to sider. 

Om det er noe du lurer på, vil jeg gjerne prøve å svare. Send en mail til marita-christine@live.no merket BLOGG

På fritiden min tar jeg mye bilder, og har derfor opprettet en fotoblogg som du finner HER, om du er intressert.

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014

, Hurum



Hei. Mitt navn er Marita, 20 år fra Hurum. Kommer til og blogge om erfaringer fra barnevern, psykiatri og mitt møte med rus. Setter pris på konstruktive tilbakemeldinger. Følg gjerne fotobloggen min også: www.maritachristine93.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits