Jeg husker fortsatt første gang jeg skadet meg - som elleve åring, på rommet mitt. Jeg var så frustrert, så lei meg og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Ting var vanskelig, og barnevernet var i bildet, noe jeg syntes var helt grusomt. Jeg knuste et bilde, og rispet opp armen min med glasset. Den rusen, den følelsen av og flytte smerten. Det var så godt.. Jeg fortsatte smått med dette de neste årene, når det ble for mye for meg, men visste nok ikke at dette skulle bli et så stort problem som det senere viste seg å bli..
Jeg flyttet i fosterhjem i 2006, og selvskadingen begynte for allvor. Fosterfamilien min var ikke som jeg hadde trodd - tvert i mot. De var kalde, og hakket ned på alt jeg gjorde eller sa. Jeg var ikke god nok. Kuttene ble dypere, og det ble etterhvert den eneste måten jeg klarte og få ut følelser på. Jeg klarte ikke å gråte, jeg klarte ikke å skrike - men å flytte smerten til det ytre, det klarte jeg. Etter noen år i fosterhjem flyttet jeg til en instutisjon. Selvskadingen fortsatte, men ikke så ofte i form av å kutte meg på armer eller ben - men i form av illegale rusmidler, alkohol, slåing i veggen med både hode og hender. Jeg følte meg faktisk flink - som ikke kuttet meg lenger, fordi jeg følte ikke at narkotika, alkohol eller slåing i vegger var selvskading, men det var det - på en annen måte. Knokene på høyre hånden min er ødelagte. De er knust, på grunn av slåing i veggen.
Etter en god stund flyttet jeg til en annen instutisjon, der jeg sluttet og ruse meg. Jeg gikk tilbake til å kutte meg igjen, denne gangen enda dypere og oftere. Det ga meg en slags rus. Det ga meg en slags avhengihet. Jeg klarte ikke tanken på å ikke få skadet meg igjen. Jeg ville, jeg skulle.. Jeg måtte. Rusen hadde også gitt meg relativt sterke psykiske plager, som sosial angst og depresjon - og på grunn av det var jeg ofte inn og ut av psykistriske sykehus fra jeg var 16 år. Jeg sluttet å skade meg for 2 år siden, men har hatt noen tilbakefall.
En liten ting jeg virkelig ønsker at de som er fæle til å slenge med leppa angående selvksading skal vite - det er ikke for oppmerksomhet, det er ikke fordi vi synes det er gøy. Det er noe innvendig, som gjør så vondt at en ikke klarer å sette ord på det, og ikke klarer å få utløp for følelsene - at og kutte seg i armen, brenne seg eller slå hodet i veggen så hardt at en besvimer er den eneste måten og få det vekk - bare for en liten stund.. Så,vær så snill - tenk før dere snakker. Det er så mange som sliter med det, selvom dere kanskje ikke ser det.

//Foto - Privat.
Har du en historie du vil dele angående selvskading? Jeg starter med leserhistorier her på bloggen. Send mail til marita-christine@live.no merket LESERHISTORIE.